Kanonene har en rekkevidde på 16.000 meter og kan følge sjøverts mål kontinuerlig. Det var altså velegnet for skyting mot sjømål. Skytedata for retning og avstand ble beregnet ut fra observasjoner med kikkertsikte og kalkulasjoner med regnemaskin. Dette skjedde i illedningsenheten som var lokalisert til kommandotårnet.

Kanonstillingene er av betong med plass for beredskapsammunisjon og dekningsrom for mannskapet under. Mellom kanonstillingene er forlegningsbunker for beredskapsstyrken, såkalte «Wohnbunkere». Kanonstillingene ble kamuflert med nett og parasoller.

Kanonene ble fraktet adskilt til stedet i 1942, og heist på plass med store kranarrangementer. Bare selve kanonrøret veier 5,5 tonn. En av kanonene ble først satt opp provisorisk for å ivareta beredskapen.

En av kanonene ble flyttet til Oscarsborg Festningsmuseum i 1996, mens de øvrige tre står på sin opprinnelige plass.

Kystfortet var en del av Atlanterhavsvollen som gikk fra Pyreneene til Varanger. I Norge ble det bygd ut 280 kystfort og det førte til et kolossalt behov for artilleri. Dermed ble det sendt kanoner av mange typer og kalibre nordover, ofte materiell som var erobret tidligere under krigen. Mye av materiellet var uegnet for skyting mot sjømål, men på Nordarnøy var det altså opprinnelig skipsartilleri som var effektivt mot krigsskip. Man kan trygt si at fordi kystartilleriet besto av sammenrasket utstyr fra mange land, førte det til at tyskerne hadde store logistikkutfordringer. Med så mange våpenmodeller, var det behov for et stort antall ulike ammunisjonstyper og reservedeler. Sammen med en anstrengt tonnasjekapasitet, utgjorde dette en betydelig forringelse av stridseffektiviteten på kystfortene.