1

1. Parkeringsplass

Velkommen til Nordarnøy kystfort som lokalt kalles for Batteriet. Selve fortet med kanonstillingene finner du videre nordover fra parkeringsplassen her. Det egentlige festningsområdet begynner ved portstolpene et par hundre meter herfra. I fortområdet er det tufter etter en rekke brakker og bunkere, både til forlegning og andre formål, rester av luftvernstillinger og radar, lyskastere, sperretiltak, kommandotårn og 3 kanoner som ble plassert her i 1942. Ellers er området ved batteriområdet et vakkert naturlandskap med storslagen utsikt mot Fleinvær, Bliksvær, Landegode og Bodø. Vi ønsker deg god tur. Når du parkerer, ber vi deg ta hensyn til at grunneierne i området trenger tilgang til traktorveien oppover.

Tyskerne brukte mer enn selve festningsområdet. I nærområdene brukte man bygningene på Nordarnøy gamle handelssted som lå i området ved Arnøy Brygge. På jordet nedenfor Arnøy gård lå forlegning bla for utskrevne i Organisasjon TODT . I dette området var det også bur for blodhunder. Gammelskolen på Nordarnøya ble også rekvirert da tyskerne ankom i oktober 1941, og et feltkjøkken sto inntil nordgavlen.

10

10. Luftvernstilling

På fundamentet nordøst for veien var det plassert en av flere luftvernkanoner på fortet. Det vanligste antiluftskytset på kystfortene var 20 mm maskinkanoner. Nordarnøy kystfort var i kamp med allierte fly to ganger, begge i 1944. Angrepene var rettet mot konvoyer som passerte i leia mellom Arnøyene og Sandhornøy. Flere skip ble senket og ligger fremdeles der de gikk ned.

11

11. Hovedinfopost

Nordarnøy kystfort var et marinekystbatteri (MAA 6/510) anlagt 1942 med fire - 15 cm kanoner som hovedskyts. Batteriet var en del av det tyske Nordverstarkungprogrammet fra 1941 som innebar en styrking av kystartilleriet på norskekysten, særlig på grunn av invasjonen i Russland, operasjon Barbarossa. Fortets hovedoppgave var å dekke den sjøverts adkomsten fra vest til Saltenfjorden og Bodøhalvøya.

De første tyskerne ankom til Nordarnøy kystfort i oktober 1941 for rekognosering og planlegging. Utbyggingen startet for alvor i januar 1942 og fortet ble operativt i juni samme år. Byggherre var den tyske halvmilitære Organisasjon Todt, og entreprisen ble satt bort til firma W. Gros i Bodø. Arbeidskraften besto både av OT-personell, norske arbeidere, tvangsarbeidere og krigsfanger. En av kanonene ble først satt opp provisorisk, men etter hvert ble det støpt 4 permanente kanonstillinger.

Nordarnøy kystfort var 6.Batterie i Marinartilleriabteilung (MAA) 510. Den nærmeste taktiske ledelsen satt i Bodø og hadde kommandoen over Artillerigruppe Bodø.  Den hadde 7 underlagte kystfort, Bremnes, Hammervik, Hernes, Straumøy (2 fort), Nordarnøy og Støtt. De hadde forsvaret av Bodø-halvøya og innløpet til Saltenfjorden som oppgave.I tiden 1941-43 fantes det også kystbatterier på Reitan og ved innløpene til Glomfjord (Næverdal og Vassdalsvik). De ble flyttet andre steder i landet da aluminiumsproduksjonen i Glomfjord ble oppgitt i 1943.

Standard styrke for et marinekystbatteri med 4-15cm kanoner, var etter tyske krigsoppsetnings­planer 235 mann. Dette tallet inkluderte personell til nærforsvar.  I tillegg kom personell fra organisasjon TODT, arbeidsfolk og krigsfanger. Totalt antall personer tilknyttet kystfortet varierte derfor i takt med anleggsarbeidet. Men vi kjenner ikke konkret bemanning til ulike tider på grunn av mangel på tilgjengelige kilder.

Den operative ledelsen av kystforsvaret mellom Brønnøysund og Sørfold lå hos Seekommandant Sandnessjøen som hadde i alt 4 artillerigrupper med i alt 28 kystfort med 123 kanoner av ulikt kaliber.

Den videre kommandolinjen oppover gikk til Admiral der Norwegische Nordküste i Trondheim  som hadde kommandoen over alt kystartilleriforsvar fra grensen mellom Trøndelag og Romsdal til Sørfold. Videre nordover kom man inn i kommandoområdet til der Admiral der Norwegische Polarküste. En av hans viktigste oppgaver var å sikre Narvik.

12

12. Kommandotårn

Vi er nå kommet til kystfortets hjerne, nemlig kommandotårnet. Det er en bunker i 3 etasjer, med to observasjonsetasjer og kommandobunker under med sambandsinstallasjoner, ildledningssentral, operasjonsrom og lager. Øverst fantes en optisk avstandsmåler som ble brukt til å måle avstand og retning til fartøyer i siktområdet.

Kommandotårnet ble bygd av over 10 000 sekker sement. Den er av type M 157 (Regelbau). I kommandobunkeren satt ildledningsoffiseren og tok mot data om retning og avstand til potensielle fartøymål, deres fart og kurs. Data ble matet inn i en manuell regnemaskin, og det ble gitt data for elevasjon og skyteretning til den enkelte kanon. Bunkeren var gassikret, og hadde forlegningsplass for betjeningen i kommandoplassen. Fortsjefen var løytnant og hadde den samlede ledelse av fortet fra sitt operasjonsrom i underetasjen. Han hadde også telefon- og radiosamband til sin sjef som satt i Bodø og ledet alle de 7 kanonbatteriene i artillerigruppe Bodø.

13a

13 a. Hovedartilleri - kanonstillinger

Vi er nå på kanonstandplass 3. Hovedskyts på Nordarnøy kystfort var fire 15 cm skipskanoner fra 1917, produsert av den tyske våpengiganten Friedrich Krupp A/G. Kanonene ble tatt fra utrangerte krigsfartøyer fra første verdenskrig og ble tildelt i forbindelse med opprustingen av marineartilleriet 1941/42, den såkalte Nordverstarkung.

Kanonene har en rekkevidde på 16.000 meter og kan følge sjøverts mål kontinuerlig. Det var altså velegnet for skyting mot sjømål. Skytedata for retning og avstand ble beregnet ut fra observasjoner med kikkertsikte og kalkulasjoner med regnemaskin. Dette skjedde i illedningsenheten som var lokalisert til kommandotårnet.

Kanonstillingene er av betong med plass for beredskapsammunisjon og dekningsrom for mannskapet under. Mellom kanonstillingene er forlegningsbunker for beredskapsstyrken, såkalte «Wohnbunkere». Kanonstillingene ble kamuflert med nett og parasoller.

Kanonene ble fraktet adskilt til stedet i 1942, og heist på plass med store kranarrangementer. Bare selve kanonrøret veier 5,5 tonn. En av kanonene ble først satt opp provisorisk for å ivareta beredskapen.

En av kanonene ble flyttet til Oscarsborg Festningsmuseum i 1996, mens de øvrige tre står på sin opprinnelige plass.

Kystfortet var en del av Atlanterhavsvollen som gikk fra Pyreneene til Varanger. I Norge ble det bygd ut 280 kystfort og det førte til et kolossalt behov for artilleri. Dermed ble det sendt kanoner av mange typer og kalibre nordover, ofte materiell som var erobret tidligere under krigen. Mye av materiellet var uegnet for skyting mot sjømål, men på Nordarnøy var det altså opprinnelig skipsartilleri som var effektivt mot krigsskip. Man kan trygt si at fordi kystartilleriet besto av sammenrasket utstyr fra mange land, førte det til at tyskerne hadde store logistikkutfordringer. Med så mange våpenmodeller, var det behov for et stort antall ulike ammunisjonstyper og reservedeler. Sammen med en anstrengt tonnasjekapasitet, utgjorde dette en betydelig forringelse av stridseffektiviteten på kystfortene.

13b

13 b. Hovedartilleri - kanonstilling

Dette er en av de 4 kanonstillingene, kanonen er 20 cm SKL/45 produsert av våpenkonsernet Fr.Krupp under første verdenskrig. Nærmere opplysninger om hovedskytset finner du under post 13 a.

13c

13c. Hovedartilleri - kanonstilling

Dette er en av de 4 kanonstillingene, kanonen er 15 cm SKL/45 produsert av våpenkonsernet Fr.Krupp under første verdenskrig. Nærmere opplysninger om hovedskytset finner du under post 13 a.

13d

13 d. Kanonstandplass 2

Kanonen som sto her ble flyttet til Oscarasborg festningsmuseum i 1996. Nærmere om artilleri, se post 13 a

15a

15a. Forlegningsbunker (Wohnbunker)

Wohnbunkeren av armert betong og med luftekanaler var en beskyttet beredskapsforlegning for kanonmannskapene. Ved høy beredskap måtte soldatene oppholde seg nært kanonene. Nede i bunkeren var det ovn og nedfellbare senger, såkalte bunkerbetten. Det var to wohnbunkere ved kanonene, slik at to og to kanonlag delte bunker.

Det var flere beredskapstrinn ved kystfortene. Normal beredskap var krigsvakt. Da skulle det være vaktpost og alarmbetjening ved 2 kanoner, kommandoplass skulle være besatt med vakthavende offiser, peilestasjon og sambandsmenn.

Alarmberedskap (forhøyet oppmerksomhet) innebar at samtlige skulle være i nærheten av stridsmiddelet.

Ved Alarm skulle alle stridsmidler og poster være besatt.

15b

15b. Forlegningsbunker (Wohnbunker)

Wohnbunkeren av armert betong og med luftekanaler var en beskyttet beredskapsforlegning for kanonmannskapene. Ved høy beredskap måtte soldatene oppholde seg nært kanonene. Nede i bunkeren var det ovn og nedfellbare senger, såkalte bunkerbetten. Det var to wohnbunkere ved kanonene, slik at to og to kanonlag delte bunker.

Det var flere beredskapstrinn ved kystfortene. Normal beredskap var krigsvakt. Da skulle det være vaktpost og alarmbetjening ved 2 kanoner, kommandoplass skulle være besatt med vakthavende offiser, peilestasjon og sambandsmenn.

Alarmberedskap (forhøyet oppmerksomhet) innebar at samtlige skulle være i nærheten av stridsmiddelet.

Ved Alarm skulle alle stridsmidler og poster være besatt.

2

2. Hovedport

Portstolpene her er sammen med veien det eneste gjenværende minne om innpasseringen til det militære området som omga fortet. Her måtte all trafikk til de militære installasjonene passere for kontroll. Mellom stolpene var det port, og like i nærheten sto skilderhus og vaktstue. Hele festningsområdet var inngjerdet med piggtråd, sperringer og minefelt. Rundt hundre og femti meter inn i området tar en vei av til høyre inn til leirområdet. Der ligger en rekke tufter etter forlegningsbrakker mv. Se skilt. Veien ble bygd av krigsfanger og utskrevet norsk og utenlandsk arbeidskraft

Rundt hele festningsområdet lå det minefelt og piggtrådsperringer. Det lå også et minefelt mot landgangsforsøk ved Skivika. Minene ble fjernet av en alliert minerydningskommando og tyskere i juni 1945. Den tyske vaktstyrken disponerte også blodhunder i avpatruljeringen av festningsområdet. Bare en gang under krigen kom det allierte agenter i land på Nordarnøy. Det var senhøstes i 1941 at agentene kom fra etterretningsbasen Peterhead i Skottland med skøyta M/S «Lygrefjord». Egentlig skulle de sette i land en radiostasjon på Nordarnøy, men da de oppdaget at tyskerne allerede hadde etablert seg på øya, måtte dette oppgis. Senderen havnet i stedet på Valle i Bodin.

 

3

3. OT-brakke og Marinebrakke/telefonsentral

Leirområdet for kystfortet begynner ved disse to brakkene, til venstre ser du trapp og mur etter brakka som blant annet inneholdt kontorer og lager for marineartilleristene, samt sambandssentral, til høyre har du brakka som tilhørte organisasjon Todt som var byggherre for installasjonene på kystfortet. Her var det også arrest.

Samband var viktig for kystfortet, både i rent militær sammenheng og ellers. Sentralen hadde linjer til de forskjellige brakkene og andre installasjoner og var ellers koblet til den sivile telefonsentralen på Nordarnøy. I en av brakkene her var det også lager for gassvernutstyr.

I tillegg til linjesamband hadde kystfortet operativt radiosamband med overordnet kommandoplass og andre avdelinger.

Organisasjon TODT var en halvmilitær organisasjon som hadde ansvaret for utbyggingen av fortet i Nordarnøya. Mye av arbeidet var imidlertid satt bort til entreprenørfirmaet W.Gross i Bodø.  

Mange av arbeiderne som var ansatt hos entreprenøren W.Gross, kom fra indre Salten. I Gildeskål var det knapt med arbeidsplasser, så det var også attraktivt for folk fra Gildeskålbygdene og Meløy å få arbeid. Disse arbeiderne ble innlosjert i private hus som tyskerne hadde rekvirert. De som tilhørte Organisasjon Todt, var utskrevne arbeidere fra Tyskland, Nederland og Belgia. De var forlagt på jordet Flotta, nedenfor bygdeveien ved Arnøy gård. Her ble også enkelte norske tvangsarbeidere og fanger forlagt i brakker. Blant annet var her en gruppe arresterte lærere som hadde en arbeidsstopp på deportasjonsturen nordover til Kirkenes.

Lokale arbeidere som jobbet på veianlegget til Hestholmen på Nordarnøy, ble utskrevet til arbeidstjeneste på fortet. De som hadde egen gård eller fiskebåt, slapp likevel unna. Det var fordi deres arbeid var viktig for matforsyningen.

 

4

4. Kjøkkenbrakke med spisesal og skrivestue

Denne store brakka mot nord inneholdt kjøkken og spisesal for den militære styrken og kanskje OT-personellet. I tuften kan ses vaskekummer, avløp og andre sanitæranlegg på kjøkkenet. Det var trolig flere hundre som skulle forpleies i spisesalen som var her. I tillegg til kjøkken og spisesal for mannskapene, var her befalsmesse/offisersmesse med eget kjøkken. På andre siden av veien, lå skrivestua (se neste post)

Det var den tyske hærens ansvar å sørge for matvareforsyninger til kystfortene. En stående regel var at fortene skulle lagre proviant for minst 60 dager. Tyskerne kjøpte og rekvirerte en god del matvarer lokalt, noe som ikke alltid var populært. Forsyningene til fortet kom med fraktefartøyer til kaia, noen av dem rekvirert og andre i frivillig fart for tyskerne.

 

5

5. Brannreservoar

De mange brakkene som var i dette leirområdet var bygd av tre og ble varmet opp med vedovner. Med mange ovner og mye folk, var det en viss brannfare i leiren. For å ha slukkevann tilgjengelig, bygde tyskerne denne dammen som brannreservoar. Vannforsyningen kom fra brønn et stykke unna via pumpesystemer til reservoaret og vanntårnet oppe på bakketoppen ved kommandotårnet sørget for nødvendig trykk.

6

6. Skrivestue og maskinhus

Murtuften med motorfundamentet tilhørte maskinhuset, hvor strømforsyningen til leiren kom fra. På sletta litt sønnenfor rett over spisebrakka, kan ses en litt utydelig tuft etter skrivestua, som var de militæres administrasjonskontor.

Strømaggregatet i maskinhuset var drevet av en dieselmotor, og forsynte leirområdet og andre installasjoner med strøm. Hovedoppvarmingen i brakkene var imidlertid vedfyring. I skrivestua var leirens administrasjonskontor. Her førte man oversikter over tilstedeværende personell, permisjoner, syke og annet fravær. Soldatene skulle ha lønn, det skulle fylles ut rekvisisjoner og en rekke andre skjema og oversikter. Vaktlister og arbeidsordrer skulle utstedes og mange ulike oppgaver skulle koordineres.

7

7. Sykestue

På murene her sto avdelingens sykestue (Revier). Her var det sykepasser, sanitet og senger for syke soldater og andre som trengte pleie.

Kystfortet på Nordarnøy hadde ikke spesielle helsemessige utfordringer. De vanligste oppgavene var avlusing, bekjempelse av skabb, småskader med infeksjoner, influensa og lungebetennelse.

Mange kystfort hadde også utfordringer i forhold til psykisk helse, det gjaldt særlig avsidesliggende og isolerte avdelinger i nord hvor soldatene hadde få adspredelser, og det dessuten var mørketid. I 1943 tok man konsekvensen av trivselsproblemene i nord, og foretok en storstilt ombytting av mannskaper fra nord til sør i landet og omvendt. Permisjoner fikk mannskapene 1-2 ganger pr år, og fortsjefen kunne ikke permittere mer enn 10 % av styrken på grunn av beredskapskravene. Senere ble prosenten økt noe ettersom det hadde opparbeidet seg et etterslep i forhold til permisjonsbehovet.

8

8. Offisersbrakke og mannskapsbrakker,

Lengst øst kan du se murene fra offisersbrakka som er orientert nord-syd, og litt lenger nord sto to mannskapsbrakker. I en av dem var trolig et snekkerverksted. Dette er de nordligste brakkene i leirområdet. Opp bakken kommer man til kommandotårnet og selve artilleristillingene.

I offisersbrakka bodde fortets offiserer. Det var først og fremst kommandanten, oberleutnant Wiedemann (f.1904). Han kom fra Hamburg og var lektor i kunsthistorie. I 1937 ble han innkalt til militærtjeneste og ble utdannet som marineartillerist. Først tjenestegjorde han som Feldwebel (sersjant), og ble oberleutnant (løytnant) og avdelingssjef da avdelingen ble satt opp i 1941/42. Han tjenestegjorde som kommandant helt til freden kom i 1945. Etter krigen tok han opp sin lærergjerning i Hamburg og døde først i 1994, 90 år gammel.

Nestkommanderende og batterisjef var de andre offiserene på fortet. Det øvrige befalet var feldtwebler (sersjanter) av ulike grader.

9

9. Vannkum

Konstruksjonen på venstre side er en cisterne for lagring av vann. På denne måten hadde man både beredskapslager og muligheter for å få trykk til leirområdet i dalen under. Vannet var beregnet som drikkevann, vask og for å slukke eventuelle branner. Vann ble hentet fra brønn på et av brukene på gården, og pumpet opp i vannkummen her.

14

14. Ammunisjonsbunker

Denne ammunisjonsbunkeren av armert betong ligger under bakkenivå og var lagerplass for granater til kanonene og andre våpen.. Tyskerne la stor vekt på sikre ammunisjonen mot beskytning fra havet og luftangrep, da kanonstillingene lå utsatt til.

Beredskapsammunisjonen var lagret i selve kanonstillingen, men å ha hele ammunisjonsforrådet her representerte en risiko for soldater og materiell under angrep. Med et utall av kanontyper, kalibre og transportvansker, var det betydelige problemer å etterforsyne kystfortene med riktig ammunisjon. Jevnt over var det også knapphet på ammunisjon, slik at lagrene måtte sikres best mulig.

Det var ulike typer ammunisjon som sprenggranater, panserbrytende, lysgranater osv.  I tillegg trengtes det også ammunisjon til luftvernskyts, mitraljøser, håndvåpen og spesialvåpen.

 

16

16 Radarstilling

Her på Nattmålsåsen sto det en radar, antakelig montert i den siste delen av krigstiden. De tyske radarstasjonene ble bygd ut som en varslingskjede ved slutten av krigen. Målet var å opprette egne varslingssentraler i hvert Seekommandantur. Dermed kunne man fra tysk side holde oversikt over trafikken på kysten og få tidlig varsling av fiendtlige fartøyer. Radaren ble sprengt av Heimevernet en tid etter krigen.

Den tyske krigsmakten hadde 6 ulike modeller av radarer, med forskjellig rekkevidde og øvrige egenskaper. Noen modeller var beregnet på å oppdage luftmål (fly), mens andre var innrettet på å oppdage overflatemål på sjøen. Generelt var radarmateriellet i sin barndom og hadde en rekke svakheter. På noen av de 280 kystfortene gjorde man forsøk med ildledning ved hjelp av radar, men resultatene var varierende. Modellenes rekkevidde var opptil 80 km-160 km, mens effektiv avstand var inntil 110 km. Teoretisk nøyaktighet var +- 50 meter og sendereffekten var fra 7-11 Kw og på de største modellene opptil 400 Kw.

17

17 Lyskasterstilling ved Vestervik

I stillingen her sto en stor lyskaster med karbonstav som lyskilde og en stor, dyp reflektor og linse. Strømforsyningen kom fra et eget motoraggregat som sto like ved.

Lyskasterne var beregnet på strid i mørket og skulle lyse opp fiendtlige fartøyer slik at de kunne identifiseres og beskytes. Dette var et viktig supplement ettersom bruk av radar var i sin barndom og først ble tatt i bruk til ildledning i det siste krigsåret 1944/45. Sekundæroppgaven til lyskasterne var å holde kontroll med fartøyer og hendelser i leia og fortets nærområde. Lyskasterne var kraftige, men krevde svært mye strøm.Til lyskasterstillingen hørte også et skur ("Schuppen") over aggregat/generator og en liten oppholdsbrakke for betjeningen.

18

18 Lyskasterstilling ved Halsaukan

I stillingen her sto en stor lyskaster med karbonstav som lyskilde og en stor, dyp reflektor og linse. Strømforsyningen kom fra et eget motoraggregat som sto like ved.

Lyskasterne var beregnet på strid i mørket og skulle lyse opp fiendtlige fartøyer slik at de kunne identifiseres og beskytes. Dette var et viktig supplement ettersom bruk av radar var i sin barndom og først ble tatt i bruk til ildledning i det siste krigsåret 1944/45. Sekundæroppgaven til lyskasterne var å holde kontroll med fartøyer og hendelser i leia og fortets nærområde. Lyskasterne var kraftige, men krevde svært mye strøm. Til lyskasterstillingen hørte også et skur ("Schuppen") over aggregat/generator og en liten oppholdsbrakke for betjeningen.

19

19. Sperregjerde

Hele fortsområdet var gjerdet inn med sperregjerder av betongsøyler og piggtråd, og var ellers komplettert med minefelter og stillinger for automatvåpen. Søylene her er en av noen få deler av sperringene som er bevart.

Da krigen var slutt måtte minene fjernes av hensyn til lokalbefolkningen. Det var tyskere under ledelse av allierte pi-spesialister som utførte dette farlige arbeidet. Det ble utført sommeren 1945. I tillegg til mineleggingen rundt det militære området, var det også et felt ved Skivika som skulle hindre landgang fra vest.

20

20. Flotta - Arnøy gård

Mot nordvest har vi avkjørsel til hovedbruket på Nordarnøygården. Men dette gårdstunet ble først anlagt etter krigen. Dette brukets tidligere tun, var lokalisert til Nordhamn hvor det gamle handelsstedet sto. Forhøyningen på jordet mot sørøst er den gamle gårdshaugen på Nordarnøy. Her var alle husene for alle brukene på gården samlet i et fellestun. Det må være gammelt, for det er kommet opp mange gamle gjenstander i avfallslagene under tunet (gårdshaugen). Under krigen sto det brakker her, og her var forlegning for mannskapene i organisasjon Todt. (se bilde)

Det var vanlig at alle husene sto i et fellestun før utskiftingene i andre halvdel av 1800-årene. Det kan vi også se på Sørarnøy (pkt.25.). Der hvor «gammelhusan» sto, bygde det seg opp avfallslag av svartjord gjennom århundrene. Det er disse lagene som danner «gårdshaugen». Det er vanlig å finne store mengder dyrebein, krittpiper, biter av baksteheller og kleberstensgryter, tranlamper, vevsverd og kammer av hvalbein mm i grunnen der hvor gårdshaugene er. Det er ikke uvanlig at gjenstandene gir pekepinn om bosetning helt tilbake til vikingetid og jernalder. Gårdshaugen på Nordarnøy har aldri vært arkeologisk undersøkt.

21

21.Nordarnøy gamle handelssted - Nordhamn

I Nordhamn lå Nordarnøy gamle handelssted ute på neset. Det var en staselig bygning oppført i tiden like etter 1800 og revet på 1960-tallet. Handelsstedet fikk gjestgiverprivilegier etter 1760-årene og hadde dermed også rett til handel og brennevinssalg. Men handelen var gammel, tidlig i 1700-årene var det allerede en handelsborger fra Trondheim som drev handel her, og kanskje går handelen ennå lengre tilbake i Nordarnøya. I oktober 1941 kom tyskerne først til Nordarnøy for rekognosering og planlegging av kystfortet. De tyske soldatene tok den gamle hovedbygningen i bruk, og etablerte feltkjøkken ved Gammelskola. Senere etter at hovedstyrken ankom, og leirområdet var bygd ut, ble den gamle hovedbygningen inngjerdet og sikret som forlegning for krigsfangene på stedet.

G 3

G 3 Gammelkirkegården

Kirkegården har vært i bruk siden middelalderen og det ligger minst ti tusen mennesker gravlagt her. Frem til 1724 ble også de døde fra Beiarn frakta til kirkegården på Gildeskål kirkested. I 1888 startet man med utvidelse av kirkegården med arealene nedenfor bakken mot sjøen. Det ble blant annet kjørt på store mengder skjellsand for å gjøre området egnet for gravlegging. Denne nyere delen ble tatt i bruk i 1891, men det skulle likevel ikke ta lang tid før plassmangelen igjen meldte seg

Det er få gamle gravminner på denne kirkegården. Det skyldes at gravene har vært brukt om igjen og om igjen samt at de fleste gravminnene var trekors som råtnet og forsvant etter en generasjon eller to. Prestefamiliene og andre storfolk ble gravlagt under kirkegolvet fra 1600-tallet og frem til 1805 da det kom forbud mot innendørs gravlegging. Derfor er det ingen prestegraver før 1825 på kirkegården.  

G 4

G 4 Elias Kaspersens grav

Her hviler støvet af den agtede ungkarl Elias Kaspersen Han begrædes af din i sorgen dybt nedbøiede elskerinde der nærede den tanke at vandre som en tro ægtefelde ved hans side. Den alvise Gud lod dødsbudskabet udgå til ham førend det hellige ægteskabs baand blev knyttet. Med haab om gjensyn hisset bydes du af dine et kærligt farvel Denne unge gutten fra Ravika døde på Mårnes i 1861, nær 26 år gammel. Det var nok et tungt tap for «ælskerinden». I gamle dager betydde det kjæreste. Hun ble senere gift med en annen og fikk en stor etterslekt i Gildeskål.



Dette er en typisk gravtekst fra denne tiden, med sterke følelser og beskrivelser. Teksten kunne bestilles hos jernstøperiene som lagde korsene. Det var blant annet Fabrikken ved Nidelven i Trondheim og Wingaards jernstøberi ved Bergen. Trondheimsbedriften støpte også kirkeklokker, mens Bergensbedriften var kjent for sine støpejernsovner. Men dyrt var det, så det var ikke alle som hadde råd til et slikt gravminne.

G 5

G 5 H.C.Lindboms grav

Denne gravteksten er unik! Her hviler den for sannhed forhadte og forfulgte lærer H.C. Lindbom. Død paa Kjelling i sitt 89 aar den 23/9 1906. Gjennom muntlige fortellinger bedrives han som en vrien kar som ikke var lett og få bukt med, og det påstås at han hadde bestemt at det ikke skulle komme barn i begravelsen. Det vi vet med sikkerhet er at han ble født i Leikanger i Sogn i 1819. Han utdannet seg til lærer og ble ansatt i Beiarn i 1847. Samme år ble han innsatt som klokker og kirkesanger i Beiarn gamle kirke. Året etter giftet han seg med enken Bergithe Lampe. Hun var en god del eldre enn sin mann, og det ble ingen barn i ekteskapet. Hun døde i 1879. I en erklæring fra biskop Essendrop 1860 sies det : «Der har i Beiarn vært gjentatte klager over at kirkesanger Lindbom på grunn av sin svake og mindre behagelig sangstemme er lite skikket til å lede kirkesangen». Han tok så avskjed som klokker og kirkesanger. Noen år senere flyttet han til Kjelling i Gildeskål og i 1893 giftet han seg på nytt med Johanna Sivertsdatter. Hun var hans husholderske og det sies at han giftet seg for å spare pikelønn. Han hadde ingen barn. Tross sin familiebakgrunn og særegne væremåte tok han utdannelse og deltok aktivt i lokalsamfunnet. Han ble gravlagt her på Gildeskål kirkegård sammen med sin første kone.

Denne gravteksten skrev han til sin første kone: 

 Her hviler støvet af  
 Madam Bergithe Lindbom 
Født i Hæstvigen i Findmarken 1800, 
død på Kjelling den 27/4 – 1879. 
Ved megen trængsel indgik du i Guds rige. 
Du bar ditt kors i flere aar med stor taalmodighet, 
ligesom da du lagdes paa et smertens sygeleie 1 ½ aar, der holdt dig vaagen hver nat. 
Men sov nu sødelig, om føie tid jeg samles vil med dig. Tak for din trofaste kjærlighed,
men tung vorder livets reise, den hvis hjertesorgen nages,
og tung er den vei der dannes gjennom plager. 
Fred med dit støv, velsignet være dit minde! 

Hans Carlsen Lindbom hadde nok en sær personlighet - men var ikke uten positive egenskaper.  

Han virket målbevisst, og som 19 åring arbeidet han som omgangsskolelærer i Kvæfjord. Etter utdannelsen var han blant annet privatlærer i Gibostad og i Tranøy, samt lærer i Steigen  før han etter hvert kom til Beiarn. Kanskje er hans dyktighet som lærer undervurdert og farget av konflikter han hadde med bygdefolket.  

I en erklæring fra biskop Essendrop i 1860 sies det nemlig: «Med efter alles erklæring er han en duelig flittig og samvittighetsfuld skolelærer» 

 Faren, derimot, hadde en kriminell bakgrunn. Carl Olsen Lindbom var av taterslekt. Han ble tiltalt for fem tilfeller av tyveri og innbrudd sammen med fire andre. Det alvorligste tiltalepunktet gjaldt et tyveri fra madam Linds handlebod i 1838. De stjal penger og en betydelig mengde sølv og gullgjenstander. Verdien var på over 1500 specidaler. Dette tilsvarte verdien av hele 30 bolighus i 1840 – årene. Han døde i slaveriet etter 5 harde år på Bergenhus straffeanstalt. 

G1

G 1 Hovedinfopost Gildeskål kirkested

Velkommen til en vandring på Gildeskål kirkested. Her kan du ikke bare oppleve den vakre, unike steinkirken fra middelalderen, men også mange andre kulturminner helt fra romertiden til moderne tid. For å komme i gang, er det viktig å lese bruksanvisningen for å få mest mulig ut av turen. På skiltet ser du også kartet med alle de 20 postene som foreløpig er lagt ut. Postene som handler om kirkestedet har bokstaven G. Lykke til !

Gildeskål kirkested består av:

* Gildeskål gamle kirke (1130)

* Gildeskål gamle kirkesgård (middelalderen)

* Gildeskål Prestegård (1700-årene)

* Gildeskål hovedkirke (1881)

* Fornminner, dvs gravhauger og andre funn eldre enn 1537

* Nyere tids kulturminner (yngre enn 1537)

En tur gjennom vår digitale løype vil gi et godt innblikk av kirkestedets historie. Har du spørsmål eller kommentarer, kan de sendes oss på maillinken.

G10

G 10 Gildeskål Prestegård

Den nåværende prestegården fikk i hovedsak sitt utseende rundt 1750. Bygningen den gang var lavere enn dagens, den ble nemlig påbygd med 1 ½ alen (ca.94 cm) i 1870-årene. Den hadde opprinnelig torvtak. Prestegården har vært i bruk som bolig for sognepresten med familie helt siden 1600-tallet. Den nordligste tredjedelen var til menighetens bruk, det være seg kirkekaffe, offentlige møter, konfirmanter, bryllup, dåpsfølger og kirkelige foreninger innen misjon, avholdsbevegelse og lignende. Prestegården er etterisolert og noe modernisert, men man har lagt vekt på å bevare dens gamle stil. En av stuene er dekorert av kunstmaler Henrik Backer. Prestegården har ikke vært gjenstand for en helhetlig historisk undersøkelse, så man kjenner ikke nøyaktig alder, byggefaser mv. Det er mulig at deler stammer fra 1600-årene. Innebygd i konstruksjonen finnes rester av gamle dekorasjonsdetaljer. På nordsiden var tilbygd mastu, jordkjeller og privét. En steinkjeller, muligens grisehus, lå på bakkekammen mot havet. Det var mange hus på Prestegården i gamle dager. Det var fjøs, stall, høyløe, kornløe, bårstu med eldhus og vedskåle i endene og skolehus. Godt vekk fra tunet lå den brannfarlige smia. Ei lita bekkekvern fantes også. Ved sjøen var det flere store naust og tiendebod. Flere utløer og sommerfjøs fantes også, blant annet ved Storegjerdet. I tillegg til prestefamilien, bodde stuepiker, tjenestejenter, budeier og drenger på gården, slik at det var et helt lite samfunn på kirkestedet. Det har vært bebyggelse på prestegårdstomta helt siden tidlig middelalder og sannsynligvis også i jernalderen. Det er dype avfallslag med en rekke gjenstandsfunn i hagen på vestsiden.

Det er mange rom i Prestegården og rominndelingen er endret en rekke ganger gjennom historien. Rommene hadde også egne navn for kortere eller lengre tid. Det var for eksempel Brurstua, dagligstuen, kabinettet, herrekammerset, bispeværelset, mormorkammerset, engleværelset, studérsalen og brurstuloftet.

Stabburene ved prestegården var for korn/mel og kjøtt. Deler av dem er fra tidlig 1700-tall.

 På kjøkkenet var det ei stor steingrue med bakerovn. I 1904 holdt på å gå galt, da nordveggen tok fyr. Det lyktes heldigvis å redde denne tradisjonsrike bygningen før den tok skade. Det var ellers en av de første bygninger i prestegjeldet som fikk innlagt vann.

 Prestegården er fortsatt prestens tjenestebolig.

G11

G 11. Gildeskål hovedkirke

Gildeskål Hovedkirke sto ferdig i 1881 og var tegnet av arkitekt Carl Julius Bergstrøm, samme arkitekt som også tegnet Lofotkatedralen i Vågan. Kirken er i nygotisk stil og har i dag den opprinnelige okerfargen fra 1881. Tidlig i 1900-årene ble den malt hvit, etter sigende fordi den ble brukt som landmerke og méd av de sjøfarende. Kirken har altertavlen fra 1713 som sto i Gammelkirka til 1897. På slutten av 1950-tallet ble det lagt eternittplater utvendig for å spare vedlikehold. De ble fjernet ved den siste store restaureringen.

I 1800-årene, særlig i siste del, økte folketallet i Gildeskål kraftig. Det skyldtes større fødselsoverskudd med lavere dødelighet og økt tilflytning. Fra 1801 til 1900 var folketallet mer en doblet. En av konsekvensene var plassmangel i Gammelkirka. I 1851 kom det også en lov som slo fast at det skulle være plass til 3/10 av befolkningen i kirkerommet. I 1873 foreslo kirkeverge, lensmann Haagen Olsen, at man skulle få noen «bygningskyndige mænd» til å utrede utvidelse eller nybygg på kirkestedet. Det var ikke enkelt å bli enige, noen ville bygge på gammelkirka i tre og noen i stein. Så var det noen som ville ha nybygg i stein og noen i tre. Som om dette ikke var nok uenighet, nektet folk fra Nordfjorden å bidra økonomisk til tiltaket. De krevde nemlig sin egen kirkebygning på Saura for å slippe lange kirkereiser. Resultatet ble en kongelig resolusjon fra 1879 som bestemte at det skulle bygges ny trekirke på Gildeskål kirkested og en trekirke på Saura i Nordfjorden.

G12

G 12 Gravhaug fra jernalderen

Langs bakkekammen nedenfor Gildeskål Hovedkirke finnes det flere gravhauger og mulige gravhauger fra jernalderen. Denne gravhaugen er en forhøyning av en naturlig haug, og er ca 10 meter i diameter og vel 1 meter høy. Fra nordøst er det gravd en grøft inn mot midten, denne stammer fra en undersøkelse av gravkammeret gjort av Tromsø Museum i 1902.

Fra en av gravhaugene ved kirkestedet er det gjort et gjenstandsfunn fra vikingetid (793-1030). Det var et jernspyd, snellehjul av kleberstein og en krok av jern til en håndtein. På denne tiden var hele strandbeltet på begge sider av skipsleia i Ytre Gildeskål bebodd, både på øyene og fastlandet. Men bruken av området her på kirkestedet, er adskillig eldre, kanskje så langt tilbake som romertid rundt år 260 før Kristus. Mer om dette kan du finne på lokaliteten omtalt som «jernalderhuset på Flotta»

G13

G 13. Steinkai

Steinkaia her ble bygd for kirkebåtene etter krav fra øyværingene i 1880-årene. Det gjorde det lettere å få satt i land folk og last. Veien fra kirkebakken til sjøen er trolig Gildeskåls første offentlige vei. Den ble bygd for å gjøre det lettere framkommelig fra sjøen til kirke og prestegård. Med ny kirke, kai og vei må kirkestedet ha fremstått som moderne og velholdt ved midten av 1880-årene. Det var dessuten på mange måter et viktig sentrum i kommunen.

Folk kom ikke bare til gudstjenester, begravelser, brylluper og andre kirkelige handlinger, men også til alle slags offentlige møter på Prestegården. Sognepresten hadde jo en sentral posisjon i fattigkommisjon og skolekommisjon  Flere ganger var sogneprestene også ordførere etter at formannskapslovene kom i 1837. Beiarn hørte med til i 1856, da den ble egen kommune.

 Rett ved steinkaia, på nordsiden, lå Prestegårdsnaustet. Det ble revet et par tiår etter krigen. Tidligere var det flere naust ved sjøen, både for småbåter og åttringer.

G14

G14. Tiendbodhaugen

Haugen her har fått navnet sitt etter Tiendboden som sto et sted her i området ennå i 1807. Vika nedenfor heter Tiendbodvika og her er også gamle båtstøer i fjæra.I gammel tid måtte folk betale tiende til kirken. Den besto av fisk, ost, smør og andre naturalia som ble levert på Tiendboden til bestemte tider. Tienden ble delt i flere deler, noe gikk til sognepresten, noe til vedlikehold av kirkebygg, noe til biskopen og noe til kongen. Gildeskål hadde flere jekteleier, med hver sin jekteskipper som førte varene til Bergen og andre steder for salg og varebytte. Det var flere prester som eide jekt, blant annet sogneprest i Gildeskål Hans Mathiasson Bruun.

G15

G 15. Jekteoppsett

På den flate, grunne fjæra her ble Gildeskål-jektene satt på land når de ikke var i bruk og skulle skrapes og tjærebres.Her var brede, ryddede felt og store dunger med ballaststein. Dessverre ble mye doset utover og ødelagt ved transport langs fjæra i nyere tid, derfor synes ikke sporene så godt lengre. jektene ble satt på land mens det var flo sjø, og så skrudd opp på treskruer. Skroget trenge mye vedlikehold om jekta skulle holde seg over tid. Pælemakk, muslinger og begroing reduserte levetida til fartøyet.

Gildeskålprestene eide jekt i flere generasjoner, frem til det ble forbudt for prester å drive jektebruk. Den siste presten som drev med jekt var trolig sogneprest Hans Mathiasson Bruun, spr 1688-1723. Vi har en fortegnelse over inngående og utgående varelast fra Bergen sommeren 1715. Da Prestegården ble restaurert og påbygd på 1700-tallet, ble det brukt plank fra prestejekta som byggematerial i veggene. (se Prestegården)

 

G16

G 16. Likvika

Denne vika heter Likvika, men vi vet ikke om navnet kommer av en hendelse eller at likkistene ble tatt i land her for å begraves på kirkegården

I gammel tid måtte de som døde i Beiarn føres helt ut til Gildeskålkjerka for å bli gravlagt ivigd jord. Det fortelles at de som døde om vinteren ble ført på isen ut til ei anna Likvik utei Beiarfjorden. Der sto de i ei slags overbygd kløft, til de ble tatt til Gammelkjerkgården iGildeskål ved korsmessetider. Lofotfiskerne pleide å løfte på lokkene for å se hvem somvar døde, når de kom fra Lofotfisket.

G17

G 17. Gjeblestøa

Denne støa har fått navn etter presten Gjeble Christophersen, sogneprest i Gildeskål rundt1614. Navnet har vika fått fordi hr.Gjeble etter folketradisjonen brukte å ha båten sin liggende her. Men vika kan ha vært viktig av en annen grunn. Kanskje er det her steinen til Gildeskål Gamle kirke ble brutt i tidlig middelalder. De bratte sidene kan tyde på det, men på grunn av erosjonen fra havvannet, er alle mulige spor etter verktøy og arbeid borte.

Gammelkirka er bygd av hvit marmor, til dels nokså uren og noen ganger med overganger til mørkere deler med glimmerskifer og amfibolitt. Byggesteinen til Gammelkirka kommer fra det lokale feltet av lys kalkspatmarmor som går over hele Inndyrshalvøya fra Sund til Skaugvold. Ved selve kirkestedet peker Gjeblestøa på den nordre strandlinjen seg ut som et sannsynlig brudd til byggearbeidet. Området øst for støa er nokså overgrodd, men det kan være hentet stein videre oppover fra dagens vik. Det gjelder også andre lokaliteter som for eksempel Likvika. I muntlig tradisjon har det også vært sagt at stein har vært hentet fra et brudd på Jellstad.

G18

G 18 Pængura

Denne ura har fått sitt navn fordi det engang var gjemt penger her. Historien begynner i 1854, da lensmann Rasmus Andreas Dahl på Sund hadde bygd en mye flottere lensmannsgård enn han hadde råd til og kom i akutte betalingsvansker. Enda han underslo sportler og gebyrer som skulle til Staten, hjalp det ikke. Etter en tid snakket han frampå til to tidligere straffanger som hadde arbeidet for han, om å gjøre innbrudd hos handelsmann Eide på Nordsannes. Det ble sagt at han hadde ei kiste med tusenvis av sølvdaler i. En marsdag i 1854 tok de to straffangene turen til Nordsannes, de hadde fått rede på at handelsmannen var bortreist i et bryllup. Dermed skulle alt ligge til rette for et vellykket innbrudd. De reiste en stige opp mot veggen der pengekista ble oppbevart og fant pengene. Den inneholdt over 4.000 riksdaler, nok til å kjøpe over 1000 kyr! Tyvene kom og dro over fjellet til Morsdalsfjorden for ikke å bli observert av folk i husene langs fjorden. Det ble stor oppstandelse da tyveriet ble oppdaget, og snart iverksatte fogden en større etterforskning. Det viste seg at en av tyvene, kanskje ikke av de skarpeste knivene i skuffen, hadde lagt igjen et brukket hammerskaft med initialene sine på. Dermed ble det meste oppklart og de to arrestert. Lensmannen kom fort i søkelyset, og ble også satt fast. Noe av pengene var stukket på flasker og gjemt i noen naust ved Sund, men mye av pengene var og ble borte.

Arrestantene ble satt i arrest på Hernes, like ved Bodø by. Derfra klarte de å rømme i en robåt og kom til Sundsfjord hvor de skulle gå over fjellet til Meløy. Lensmannen ble imidlertid gjenkjent av ei gammel kjerring og da kjeltringene kom over fjellet, sto øvrigheten og ventet på dem. De ble innsatt på slaveriet i Trondheim og lensmannen fradømt sitt embete. Hele historien gjorde stort inntrykk, men det stilnet etter hvert av, selv om det fra tid til annet ble spekulert over hvor resten av pengene var.En del år senere dukket det opp en fremmed og ba om losji på Prestegården.Han fortalte at han var botaniker og hadde hørt om den rike floraen i området.Han fikk selvfølgelig bo hos Prestefamilien og var som regel ute hele dagene. Men folk syntes nok han oppførte seg litt rart, drev og grov i jorde med en spade, og det stemte ikke riktig helt med studier av de ville plantene.

Dagene gikk, og en dag skulle en av tjenestejentene på Prestegården gjøre rent på gjesteværelset. Hun gjorde store øyna da hun oppdaget en rekke gamle dalersedler som hang til tørk på en snor bak et forheng. Presten ble varslet og etter kort tid ble «botanikeren» satt fast av lensmannen. Det viste seg at karen hadde sittet i fengsel sammen med lensmann Dahl og fått rede på hvor pengene var gjemt. Det var her i «Pængura» og pengesedlene var stukket på flasker. Imidlertid var flertallet av flaskene ikke tette og sedlene lå på bunnen «som en slags graut»

G19

G19. Gammelveien (1896)

Veien mellom Inndyr og Sund ble bygd i 1896. Det er faret etter den opprinnelige veien vi ser vest for nåværende vei. Den ble liggende ubrukt og grodde igjen etter at svingene ble rettet ut mot kirkestedet. Den gamle veien var smalere og mer svingete og man brukte blant annet store steinheller over bekker og far. I svinger og langs bratte skråninger var det ofte stabbestein. Denne delen av den opprinnelige veien fra 1896 skal bevares som kulturminne som referanse for framtida.

G2

G 2 Gildeskål gamle kirke

Gammelkirka er trolig ikke den første kirkebygningen på stedet. Tidligere kan det ha stått en liten trekirke her. Den kan ha blitt bygd på dette stedet fordi her trolig var et viktig møtested med gudehov. Den første kjente bosetningen på kirkestedet strekker seg tilbake til romertiden som var mellom år 0-400 e.Kr. Steinkirka består av minst tre byggefaser, der det er stor variasjon i byggeteknikk. Fase en er den nederste delen av muren, og dateres til midten av 1100-tallet. Datering av andre fase er vanskelig, men byggefase tre stod ferdig på begynnelsen av 1700-tallet. I 1860 ble det konstatert to sotlag med overkalking mellom. Dette forteller oss at Gammelkirka har vært utsatt for brann minst to ganger. Vi kjenner kun til detaljene for en av dem. Den brøt ut i adventstiden i 1710, da lynet slo ned i tårnet. Alt av treverk brant. En gammel alterbrem fra den katolske tid og et maleri av presten Peder Mentzen Darre ble reddet. Ellers gikk alt tapt, deriblant det gamle kirkearkivet fra den katolske tid. Under brannslukkingen brukte de seilduksbøtter, ei slik er senere funnet under kirkegulvet.

 Steinkirka består av minst tre byggefaser. Den nederste delen av muren fra gulvnivå og opp til 310 cm, i kor og hovedskip, er eldst. Den er murt opp av store kvadre kalksteinsblokker (rektangelhugde) med ulik størrelse. Basert på byggeskikk og profil i buen innvendig over østvinduet i koret, kan denne dateres til midten av 1100-tallet.

Andre byggefase starter ca. 3 meter over bakken, og her er det tydelig en helt annet byggeskikk. Murerarbeidet er mer nøyaktig, med regelmessige og pent opplagte kvadre. Det er vanskelig å si hvor mye yngre denne fasen er, enn den første. Vi vet derfor ikke om skillet mellom de to murfasene skyldes en midlertidig stopp i byggearbeidet, eller om en rett og slett har byttet murmester/byggelag.

Den tredje byggefasen omfatter sørskipet og trolig også deler av vestveggen. Dette er tynnere mur enn den opprinnelige middelalderdelen og ble oppført i 1711 og eventuelt de nærmeste årene.

En spennende detalj er dragehodene på kirkens gavler. Disse er datert til 1711, men er trolig en tradisjon fra gammelt av.

 

Dateringen av Gammelkirka har vært meget omdiskutert. Det finnes ingen kilder som kan gi en klar datering. Første gang den nevnes er i 1589, og da var det gått over 400 år siden den ble bygd.

Tidligere har det vært foreslått 1173-1200 som byggetid, basert på en dedikasjon til St.Thomas på en gammel alterbrem. Det ble foreslått at det dreide seg om Thomas Becket som ble helgen i 1173.

Argumentasjonen for dette syn går på at daværende erkebiskop Øystein Erlendson var en stor kirkebygger. Han levde samtidig med Thomas Becket og kan muligens ha kjent ham fra skolegang på St. Victor i Frankrike.

Et annet syn er at det dreier seg om apostelen Thomas, noe som betyr et tidligere tidspunkt som passer bedre med den anslåtte tidligste byggefase.

 

Uansett er det bare 50-70 år som skiller de omtalte hypotesene, og de fleste er i dag av den oppfatningen at Gammelkirka er bygd ved midten av 1100-tallet.

Men nøyaktig byggetid er ikke kjent.

G20

G 20. Trollsteinen

Den store steinen her ved veien har folk fra gammelt hatt stor respekt for. Det skal nemlig være ei forheksa trollkjerring som ligger her. Og for å blidgjøre henne måtte alle hilse når de kom forbi, ellers kunne det gå ille. Gutter og menn måtte ta av lua om de hadde slik.

G6

G 6 Bruunslektens gravplass

«Prosten Bruun hadde megen sorg af sine børn» står det i kallsboka om den siste av prestene i den tradisjonsrike Bruunslekta. Hele 5 generasjoner i samme familie hadde preste-embetet etter hverandre fra 1622-1804. Mange i denne prestefamilien lå gravlagt under koret i gammelkirka. I 1902 ble de tatt ut av kirka og gravlagt her foran sydfløyen. Totalt 11 kister ligger i denne graven.

Etter en sterk bygdetradisjon, skal den siste av prestene i denne slekta, Hans Pedersen Bruun, «i stor vrede udtalt Herrens forbandelse over sit afkom.».Dette ble en byrde for etterslekten, alt som gikk galt ble tillagt forbannelsen. I 1898 ble over 100 av slekten samlet i gammelkirka og velsignelsen lyst over dem. Det ble også bestemt at kistene skulle flyttes ut på kirkegården. Dette skjedde altså i 1902.

G7

G7 Michaloff Wigdehls grav

Michaloff Wigdehl ble født på gården Vigdel i Gildeskål i 1856 og gikk underoffisersskolen i unge år. Senere tjenestegjorde han i garden, både i Stockholm og Kristiania. Han gikk på tegneskole og malte hos den kjente kunstneren Harriet Backer. Der ble han kjent med maleren Nicolai Astrup. Han deltok med sine verk på en lang rekke utstillinger og fikk mange medaljer. Etter 1906 bodde han for det meste hjemme på Vigdel i Gildeskål, avbrutt av reiser til utstillinger og diverse ekspedisjoner. Oppe ved Vigdelvatnet hadde han en hvileplass under en heller, den heter fremdeles «malerhelleren». Dette vakre fjellvatnet går igjen på en rekke av hans motiver. Michaloff Wigdehl døde i Kristiania i 1921 og ble altså begravet her. Sitt russiske fornavn fikk han fordi farfaren var russer. Han skulle egentlig til New Holland, men språkproblemer gjorde at han havnet på Nyholmen (New-Holmen) utenfor Bodø i stedet.

G8

G 8 Elias Blix minnebauta

Salmedikteren Elias Blix Pedersen ble født på Våg i Gildeskål i 1836. Kirken her var familiens sognekirke og bautaen ble reist til 150-års-jubileet for hans fødsel i 1986. Men Elias Blix bodde det meste av sitt liv i Oslo og ligger gravlagt på Vår Frelsers Gravlund. Mer om Elias Blix får du ved å følge omvisningsrunden i «Gammelkirka»

Elias Blix har stått sentralt i en rekke arrangementer som gjennom ord og toner fremhevet den kjente salmedikteren. Det største og mest ruvende var 100-årsjubileet i 1936. Den gang var Gildeskålvågen fylt med et hav av fartøyer og tusenvis av mennesker deltok sammen med prest og biskop både på kirkestedet og i heimegrenda på Våg. Der ble det reist en byste på tuftene av barndomshjemmet og en bauta på høyden mot leia.

 Stevnetradisjonen har vært sterk på kirkestedet og på filmklippet kan du se gløtt fra Olsokstevnet 29.juli 1962. Da ble Gildeskål Gamle Kirke gjenviet etter å ha vært ute av bruk i 81 år.

G9

G 9 Jernalderhuset (stolpehull)

Sommeren 2017 ble det funnet 5-6 stolpehull her på jordet «Flotta» i forbindelse med en arkeologisk registrering utført av Nordland Fylkeskommune. Stolpehullene kan tolkes som del av reisverket til en bygning. Det ble tatt prøve fra et av hullene og med C14- prøve ble det datert til eldre jernalder, i den såkalte romertiden. Mye tyder på at det var i denne tiden vi kan spore den første gårdsbosetningen i våre områder. Funnet representerer for øvrig den tidligste jernalderbosetning som er dokumentert i Gildeskål.