1

1. Parkeringsplass

Velkommen til Nordarnøy kystfort som lokalt kalles for Batteriet. Selve fortet med kanonstillingene finner du videre nordover fra parkeringsplassen her. Det egentlige festningsområdet begynner ved portstolpene et par hundre meter herfra. I fortområdet er det tufter etter en rekke brakker og bunkere, både til forlegning og andre formål, rester av luftvernstillinger og radar, lyskastere, sperretiltak, kommandotårn og 3 kanoner som ble plassert her i 1942. Ellers er området ved batteriområdet et vakkert naturlandskap med storslagen utsikt mot Fleinvær, Bliksvær, Landegode og Bodø. Vi ønsker deg god tur. Når du parkerer, ber vi deg ta hensyn til at grunneierne i området trenger tilgang til traktorveien oppover.

Tyskerne brukte mer enn selve festningsområdet. I nærområdene brukte man bygningene på Nordarnøy gamle handelssted som lå i området ved Arnøy Brygge. På jordet nedenfor Arnøy gård lå forlegning bla for utskrevne i Organisasjon TODT . I dette området var det også bur for blodhunder. Gammelskolen på Nordarnøya ble også rekvirert da tyskerne ankom i oktober 1941, og et feltkjøkken sto inntil nordgavlen.

2

2. Hovedport

Portstolpene her er sammen med veien det eneste gjenværende minne om innpasseringen til det militære området som omga fortet. Her måtte all trafikk til de militære installasjonene passere for kontroll. Mellom stolpene var det port, og like i nærheten sto skilderhus og vaktstue. Hele festningsområdet var inngjerdet med piggtråd, sperringer og minefelt. Rundt hundre og femti meter inn i området tar en vei av til høyre inn til leirområdet. Der ligger en rekke tufter etter forlegningsbrakker mv. Se skilt. Veien ble bygd av krigsfanger og utskrevet norsk og utenlandsk arbeidskraft

Rundt hele festningsområdet lå det minefelt og piggtrådsperringer. Det lå også et minefelt mot landgangsforsøk ved Skivika. Minene ble fjernet av en alliert minerydningskommando og tyskere i juni 1945. Den tyske vaktstyrken disponerte også blodhunder i avpatruljeringen av festningsområdet. Bare en gang under krigen kom det allierte agenter i land på Nordarnøy. Det var senhøstes i 1941 at agentene kom fra etterretningsbasen Peterhead i Skottland med skøyta M/S «Lygrefjord». Egentlig skulle de sette i land en radiostasjon på Nordarnøy, men da de oppdaget at tyskerne allerede hadde etablert seg på øya, måtte dette oppgis. Senderen havnet i stedet på Valle i Bodin.

 

3

3. OT-brakke og Marinebrakke/telefonsentral

Leirområdet for kystfortet begynner ved disse to brakkene, til venstre ser du trapp og mur etter brakka som blant annet inneholdt kontorer og lager for marineartilleristene, samt sambandssentral, til høyre har du brakka som tilhørte organisasjon Todt som var byggherre for installasjonene på kystfortet. Her var det også arrest.

Samband var viktig for kystfortet, både i rent militær sammenheng og ellers. Sentralen hadde linjer til de forskjellige brakkene og andre installasjoner og var ellers koblet til den sivile telefonsentralen på Nordarnøy. I en av brakkene her var det også lager for gassvernutstyr.

I tillegg til linjesamband hadde kystfortet operativt radiosamband med overordnet kommandoplass og andre avdelinger.

Organisasjon TODT var en halvmilitær organisasjon som hadde ansvaret for utbyggingen av fortet i Nordarnøya. Mye av arbeidet var imidlertid satt bort til entreprenørfirmaet W.Gross i Bodø.  

Mange av arbeiderne som var ansatt hos entreprenøren W.Gross, kom fra indre Salten. I Gildeskål var det knapt med arbeidsplasser, så det var også attraktivt for folk fra Gildeskålbygdene og Meløy å få arbeid. Disse arbeiderne ble innlosjert i private hus som tyskerne hadde rekvirert. De som tilhørte Organisasjon Todt, var utskrevne arbeidere fra Tyskland, Nederland og Belgia. De var forlagt på jordet Flotta, nedenfor bygdeveien ved Arnøy gård. Her ble også enkelte norske tvangsarbeidere og fanger forlagt i brakker. Blant annet var her en gruppe arresterte lærere som hadde en arbeidsstopp på deportasjonsturen nordover til Kirkenes.

Lokale arbeidere som jobbet på veianlegget til Hestholmen på Nordarnøy, ble utskrevet til arbeidstjeneste på fortet. De som hadde egen gård eller fiskebåt, slapp likevel unna. Det var fordi deres arbeid var viktig for matforsyningen.

 

4

4. Kjøkkenbrakke med spisesal og skrivestue

Denne store brakka mot nord inneholdt kjøkken og spisesal for den militære styrken og kanskje OT-personellet. I tuften kan ses vaskekummer, avløp og andre sanitæranlegg på kjøkkenet. Det var trolig flere hundre som skulle forpleies i spisesalen som var her. I tillegg til kjøkken og spisesal for mannskapene, var her befalsmesse/offisersmesse med eget kjøkken. På andre siden av veien, lå skrivestua (se neste post)

Det var den tyske hærens ansvar å sørge for matvareforsyninger til kystfortene. En stående regel var at fortene skulle lagre proviant for minst 60 dager. Tyskerne kjøpte og rekvirerte en god del matvarer lokalt, noe som ikke alltid var populært. Forsyningene til fortet kom med fraktefartøyer til kaia, noen av dem rekvirert og andre i frivillig fart for tyskerne.

 

5

5. Brannreservoar

De mange brakkene som var i dette leirområdet var bygd av tre og ble varmet opp med vedovner. Med mange ovner og mye folk, var det en viss brannfare i leiren. For å ha slukkevann tilgjengelig, bygde tyskerne denne dammen som brannreservoar. Vannforsyningen kom fra brønn et stykke unna via pumpesystemer til reservoaret og vanntårnet oppe på bakketoppen ved kommandotårnet sørget for nødvendig trykk.

6

6. Skrivestue og maskinhus

Murtuften med motorfundamentet tilhørte maskinhuset, hvor strømforsyningen til leiren kom fra. På sletta litt sønnenfor rett over spisebrakka, kan ses en litt utydelig tuft etter skrivestua, som var de militæres administrasjonskontor.

Strømaggregatet i maskinhuset var drevet av en dieselmotor, og forsynte leirområdet og andre installasjoner med strøm. Hovedoppvarmingen i brakkene var imidlertid vedfyring. I skrivestua var leirens administrasjonskontor. Her førte man oversikter over tilstedeværende personell, permisjoner, syke og annet fravær. Soldatene skulle ha lønn, det skulle fylles ut rekvisisjoner og en rekke andre skjema og oversikter. Vaktlister og arbeidsordrer skulle utstedes og mange ulike oppgaver skulle koordineres.

7

7. Sykestue

På murene her sto avdelingens sykestue (Revier). Her var det sykepasser, sanitet og senger for syke soldater og andre som trengte pleie.

Kystfortet på Nordarnøy hadde ikke spesielle helsemessige utfordringer. De vanligste oppgavene var avlusing, bekjempelse av skabb, småskader med infeksjoner, influensa og lungebetennelse.

Mange kystfort hadde også utfordringer i forhold til psykisk helse, det gjaldt særlig avsidesliggende og isolerte avdelinger i nord hvor soldatene hadde få adspredelser, og det dessuten var mørketid. I 1943 tok man konsekvensen av trivselsproblemene i nord, og foretok en storstilt ombytting av mannskaper fra nord til sør i landet og omvendt. Permisjoner fikk mannskapene 1-2 ganger pr år, og fortsjefen kunne ikke permittere mer enn 10 % av styrken på grunn av beredskapskravene. Senere ble prosenten økt noe ettersom det hadde opparbeidet seg et etterslep i forhold til permisjonsbehovet.

8

8. Offisersbrakke og mannskapsbrakker,

Lengst øst kan du se murene fra offisersbrakka som er orientert nord-syd, og litt lenger nord sto to mannskapsbrakker. I en av dem var trolig et snekkerverksted. Dette er de nordligste brakkene i leirområdet. Opp bakken kommer man til kommandotårnet og selve artilleristillingene.

I offisersbrakka bodde fortets offiserer. Det var først og fremst kommandanten, oberleutnant Wiedemann (f.1904). Han kom fra Hamburg og var lektor i kunsthistorie. I 1937 ble han innkalt til militærtjeneste og ble utdannet som marineartillerist. Først tjenestegjorde han som Feldwebel (sersjant), og ble oberleutnant (løytnant) og avdelingssjef da avdelingen ble satt opp i 1941/42. Han tjenestegjorde som kommandant helt til freden kom i 1945. Etter krigen tok han opp sin lærergjerning i Hamburg og døde først i 1994, 90 år gammel.

Nestkommanderende og batterisjef var de andre offiserene på fortet. Det øvrige befalet var feldtwebler (sersjanter) av ulike grader.

9

9. Vannkum

Konstruksjonen på venstre side er en cisterne for lagring av vann. På denne måten hadde man både beredskapslager og muligheter for å få trykk til leirområdet i dalen under. Vannet var beregnet som drikkevann, vask og for å slukke eventuelle branner. Vann ble hentet fra brønn på et av brukene på gården, og pumpet opp i vannkummen her.

10

10. Luftvernstilling

På fundamentet nordøst for veien var det plassert en av flere luftvernkanoner på fortet. Det vanligste antiluftskytset på kystfortene var 20 mm maskinkanoner. Nordarnøy kystfort var i kamp med allierte fly to ganger, begge i 1944. Angrepene var rettet mot konvoyer som passerte i leia mellom Arnøyene og Sandhornøy. Flere skip ble senket og ligger fremdeles der de gikk ned.

11

11. Hovedinfopost

Nordarnøy kystfort var et marinekystbatteri (MAA 6/510) anlagt 1942 med fire - 15 cm kanoner som hovedskyts. Batteriet var en del av det tyske Nordverstarkungprogrammet fra 1941 som innebar en styrking av kystartilleriet på norskekysten, særlig på grunn av invasjonen i Russland, operasjon Barbarossa. Fortets hovedoppgave var å dekke den sjøverts adkomsten fra vest til Saltenfjorden og Bodøhalvøya.

De første tyskerne ankom til Nordarnøy kystfort i oktober 1941 for rekognosering og planlegging. Utbyggingen startet for alvor i januar 1942 og fortet ble operativt i juni samme år. Byggherre var den tyske halvmilitære Organisasjon Todt, og entreprisen ble satt bort til firma W. Gros i Bodø. Arbeidskraften besto både av OT-personell, norske arbeidere, tvangsarbeidere og krigsfanger. En av kanonene ble først satt opp provisorisk, men etter hvert ble det støpt 4 permanente kanonstillinger.

Nordarnøy kystfort var 6.Batterie i Marinartilleriabteilung (MAA) 510. Den nærmeste taktiske ledelsen satt i Bodø og hadde kommandoen over Artillerigruppe Bodø.  Den hadde 7 underlagte kystfort, Bremnes, Hammervik, Hernes, Straumøy (2 fort), Nordarnøy og Støtt. De hadde forsvaret av Bodø-halvøya og innløpet til Saltenfjorden som oppgave.I tiden 1941-43 fantes det også kystbatterier på Reitan og ved innløpene til Glomfjord (Næverdal og Vassdalsvik). De ble flyttet andre steder i landet da aluminiumsproduksjonen i Glomfjord ble oppgitt i 1943.

Standard styrke for et marinekystbatteri med 4-15cm kanoner, var etter tyske krigsoppsetnings­planer 235 mann. Dette tallet inkluderte personell til nærforsvar.  I tillegg kom personell fra organisasjon TODT, arbeidsfolk og krigsfanger. Totalt antall personer tilknyttet kystfortet varierte derfor i takt med anleggsarbeidet. Men vi kjenner ikke konkret bemanning til ulike tider på grunn av mangel på tilgjengelige kilder.

Den operative ledelsen av kystforsvaret mellom Brønnøysund og Sørfold lå hos Seekommandant Sandnessjøen som hadde i alt 4 artillerigrupper med i alt 28 kystfort med 123 kanoner av ulikt kaliber.

Den videre kommandolinjen oppover gikk til Admiral der Norwegische Nordküste i Trondheim  som hadde kommandoen over alt kystartilleriforsvar fra grensen mellom Trøndelag og Romsdal til Sørfold. Videre nordover kom man inn i kommandoområdet til der Admiral der Norwegische Polarküste. En av hans viktigste oppgaver var å sikre Narvik.

12

12. Kommandotårn

Vi er nå kommet til kystfortets hjerne, nemlig kommandotårnet. Det er en bunker i 3 etasjer, med to observasjonsetasjer og kommandobunker under med sambandsinstallasjoner, ildledningssentral, operasjonsrom og lager. Øverst fantes en optisk avstandsmåler som ble brukt til å måle avstand og retning til fartøyer i siktområdet.

Kommandotårnet ble bygd av over 10 000 sekker sement. Den er av type M 157 (Regelbau). I kommandobunkeren satt ildledningsoffiseren og tok mot data om retning og avstand til potensielle fartøymål, deres fart og kurs. Data ble matet inn i en manuell regnemaskin, og det ble gitt data for elevasjon og skyteretning til den enkelte kanon. Bunkeren var gassikret, og hadde forlegningsplass for betjeningen i kommandoplassen. Fortsjefen var løytnant og hadde den samlede ledelse av fortet fra sitt operasjonsrom i underetasjen. Han hadde også telefon- og radiosamband til sin sjef som satt i Bodø og ledet alle de 7 kanonbatteriene i artillerigruppe Bodø.

13a

13 a. Hovedartilleri - kanonstillinger

Vi er nå på kanonstandplass 3. Hovedskyts på Nordarnøy kystfort var fire 15 cm skipskanoner fra 1917, produsert av den tyske våpengiganten Friedrich Krupp A/G. Kanonene ble tatt fra utrangerte krigsfartøyer fra første verdenskrig og ble tildelt i forbindelse med opprustingen av marineartilleriet 1941/42, den såkalte Nordverstarkung.

Kanonene har en rekkevidde på 16.000 meter og kan følge sjøverts mål kontinuerlig. Det var altså velegnet for skyting mot sjømål. Skytedata for retning og avstand ble beregnet ut fra observasjoner med kikkertsikte og kalkulasjoner med regnemaskin. Dette skjedde i illedningsenheten som var lokalisert til kommandotårnet.

Kanonstillingene er av betong med plass for beredskapsammunisjon og dekningsrom for mannskapet under. Mellom kanonstillingene er forlegningsbunker for beredskapsstyrken, såkalte «Wohnbunkere». Kanonstillingene ble kamuflert med nett og parasoller.

Kanonene ble fraktet adskilt til stedet i 1942, og heist på plass med store kranarrangementer. Bare selve kanonrøret veier 5,5 tonn. En av kanonene ble først satt opp provisorisk for å ivareta beredskapen.

En av kanonene ble flyttet til Oscarsborg Festningsmuseum i 1996, mens de øvrige tre står på sin opprinnelige plass.

Kystfortet var en del av Atlanterhavsvollen som gikk fra Pyreneene til Varanger. I Norge ble det bygd ut 280 kystfort og det førte til et kolossalt behov for artilleri. Dermed ble det sendt kanoner av mange typer og kalibre nordover, ofte materiell som var erobret tidligere under krigen. Mye av materiellet var uegnet for skyting mot sjømål, men på Nordarnøy var det altså opprinnelig skipsartilleri som var effektivt mot krigsskip. Man kan trygt si at fordi kystartilleriet besto av sammenrasket utstyr fra mange land, førte det til at tyskerne hadde store logistikkutfordringer. Med så mange våpenmodeller, var det behov for et stort antall ulike ammunisjonstyper og reservedeler. Sammen med en anstrengt tonnasjekapasitet, utgjorde dette en betydelig forringelse av stridseffektiviteten på kystfortene.

13c

13c. Hovedartilleri - kanonstilling

Dette er en av de 4 kanonstillingene, kanonen er 15 cm SKL/45 produsert av våpenkonsernet Fr.Krupp under første verdenskrig. Nærmere opplysninger om hovedskytset finner du under post 13 a.

13d

13 d. Kanonstandplass 2

Kanonen som sto her ble flyttet til Oscarasborg festningsmuseum i 1996. Nærmere om artilleri, se post 13 a

13b

13 b. Hovedartilleri - kanonstilling

Dette er en av de 4 kanonstillingene, kanonen er 20 cm SKL/45 produsert av våpenkonsernet Fr.Krupp under første verdenskrig. Nærmere opplysninger om hovedskytset finner du under post 13 a.

14

14. Ammunisjonsbunker

Denne ammunisjonsbunkeren av armert betong ligger under bakkenivå og var lagerplass for granater til kanonene og andre våpen.. Tyskerne la stor vekt på sikre ammunisjonen mot beskytning fra havet og luftangrep, da kanonstillingene lå utsatt til.

Beredskapsammunisjonen var lagret i selve kanonstillingen, men å ha hele ammunisjonsforrådet her representerte en risiko for soldater og materiell under angrep. Med et utall av kanontyper, kalibre og transportvansker, var det betydelige problemer å etterforsyne kystfortene med riktig ammunisjon. Jevnt over var det også knapphet på ammunisjon, slik at lagrene måtte sikres best mulig.

Det var ulike typer ammunisjon som sprenggranater, panserbrytende, lysgranater osv.  I tillegg trengtes det også ammunisjon til luftvernskyts, mitraljøser, håndvåpen og spesialvåpen.

 

15a

15a. Forlegningsbunker (Wohnbunker)

Wohnbunkeren av armert betong og med luftekanaler var en beskyttet beredskapsforlegning for kanonmannskapene. Ved høy beredskap måtte soldatene oppholde seg nært kanonene. Nede i bunkeren var det ovn og nedfellbare senger, såkalte bunkerbetten. Det var to wohnbunkere ved kanonene, slik at to og to kanonlag delte bunker.

Det var flere beredskapstrinn ved kystfortene. Normal beredskap var krigsvakt. Da skulle det være vaktpost og alarmbetjening ved 2 kanoner, kommandoplass skulle være besatt med vakthavende offiser, peilestasjon og sambandsmenn.

Alarmberedskap (forhøyet oppmerksomhet) innebar at samtlige skulle være i nærheten av stridsmiddelet.

Ved Alarm skulle alle stridsmidler og poster være besatt.

15b

15b. Forlegningsbunker (Wohnbunker)

Wohnbunkeren av armert betong og med luftekanaler var en beskyttet beredskapsforlegning for kanonmannskapene. Ved høy beredskap måtte soldatene oppholde seg nært kanonene. Nede i bunkeren var det ovn og nedfellbare senger, såkalte bunkerbetten. Det var to wohnbunkere ved kanonene, slik at to og to kanonlag delte bunker.

Det var flere beredskapstrinn ved kystfortene. Normal beredskap var krigsvakt. Da skulle det være vaktpost og alarmbetjening ved 2 kanoner, kommandoplass skulle være besatt med vakthavende offiser, peilestasjon og sambandsmenn.

Alarmberedskap (forhøyet oppmerksomhet) innebar at samtlige skulle være i nærheten av stridsmiddelet.

Ved Alarm skulle alle stridsmidler og poster være besatt.

16

16 Radarstilling

Her på Nattmålsåsen sto det en radar, antakelig montert i den siste delen av krigstiden. De tyske radarstasjonene ble bygd ut som en varslingskjede ved slutten av krigen. Målet var å opprette egne varslingssentraler i hvert Seekommandantur. Dermed kunne man fra tysk side holde oversikt over trafikken på kysten og få tidlig varsling av fiendtlige fartøyer. Radaren ble sprengt av Heimevernet en tid etter krigen.

Den tyske krigsmakten hadde 6 ulike modeller av radarer, med forskjellig rekkevidde og øvrige egenskaper. Noen modeller var beregnet på å oppdage luftmål (fly), mens andre var innrettet på å oppdage overflatemål på sjøen. Generelt var radarmateriellet i sin barndom og hadde en rekke svakheter. På noen av de 280 kystfortene gjorde man forsøk med ildledning ved hjelp av radar, men resultatene var varierende. Modellenes rekkevidde var opptil 80 km-160 km, mens effektiv avstand var inntil 110 km. Teoretisk nøyaktighet var +- 50 meter og sendereffekten var fra 7-11 Kw og på de største modellene opptil 400 Kw.

17

17 Lyskasterstilling ved Vestervik

I stillingen her sto en stor lyskaster med karbonstav som lyskilde og en stor, dyp reflektor og linse. Strømforsyningen kom fra et eget motoraggregat som sto like ved.

Lyskasterne var beregnet på strid i mørket og skulle lyse opp fiendtlige fartøyer slik at de kunne identifiseres og beskytes. Dette var et viktig supplement ettersom bruk av radar var i sin barndom og først ble tatt i bruk til ildledning i det siste krigsåret 1944/45. Sekundæroppgaven til lyskasterne var å holde kontroll med fartøyer og hendelser i leia og fortets nærområde. Lyskasterne var kraftige, men krevde svært mye strøm.Til lyskasterstillingen hørte også et skur ("Schuppen") over aggregat/generator og en liten oppholdsbrakke for betjeningen.

18

18 Lyskasterstilling ved Halsaukan

I stillingen her sto en stor lyskaster med karbonstav som lyskilde og en stor, dyp reflektor og linse. Strømforsyningen kom fra et eget motoraggregat som sto like ved.

Lyskasterne var beregnet på strid i mørket og skulle lyse opp fiendtlige fartøyer slik at de kunne identifiseres og beskytes. Dette var et viktig supplement ettersom bruk av radar var i sin barndom og først ble tatt i bruk til ildledning i det siste krigsåret 1944/45. Sekundæroppgaven til lyskasterne var å holde kontroll med fartøyer og hendelser i leia og fortets nærområde. Lyskasterne var kraftige, men krevde svært mye strøm. Til lyskasterstillingen hørte også et skur ("Schuppen") over aggregat/generator og en liten oppholdsbrakke for betjeningen.

19

19. Sperregjerde

Hele fortsområdet var gjerdet inn med sperregjerder av betongsøyler og piggtråd, og var ellers komplettert med minefelter og stillinger for automatvåpen. Søylene her er en av noen få deler av sperringene som er bevart.

Da krigen var slutt måtte minene fjernes av hensyn til lokalbefolkningen. Det var tyskere under ledelse av allierte pi-spesialister som utførte dette farlige arbeidet. Det ble utført sommeren 1945. I tillegg til mineleggingen rundt det militære området, var det også et felt ved Skivika som skulle hindre landgang fra vest.

20

20. Flotta - Arnøy gård

Mot nordvest har vi avkjørsel til hovedbruket på Nordarnøygården. Men dette gårdstunet ble først anlagt etter krigen. Dette brukets tidligere tun, var lokalisert til Nordhamn hvor det gamle handelsstedet sto. Forhøyningen på jordet mot sørøst er den gamle gårdshaugen på Nordarnøy. Her var alle husene for alle brukene på gården samlet i et fellestun. Det må være gammelt, for det er kommet opp mange gamle gjenstander i avfallslagene under tunet (gårdshaugen). Under krigen sto det brakker her, og her var forlegning for mannskapene i organisasjon Todt. (se bilde)

Det var vanlig at alle husene sto i et fellestun før utskiftingene i andre halvdel av 1800-årene. Det kan vi også se på Sørarnøy (pkt.25.). Der hvor «gammelhusan» sto, bygde det seg opp avfallslag av svartjord gjennom århundrene. Det er disse lagene som danner «gårdshaugen». Det er vanlig å finne store mengder dyrebein, krittpiper, biter av baksteheller og kleberstensgryter, tranlamper, vevsverd og kammer av hvalbein mm i grunnen der hvor gårdshaugene er. Det er ikke uvanlig at gjenstandene gir pekepinn om bosetning helt tilbake til vikingetid og jernalder. Gårdshaugen på Nordarnøy har aldri vært arkeologisk undersøkt.

21

21.Nordarnøy gamle handelssted - Nordhamn

I Nordhamn lå Nordarnøy gamle handelssted ute på neset. Det var en staselig bygning oppført i tiden like etter 1800 og revet på 1960-tallet. Handelsstedet fikk gjestgiverprivilegier etter 1760-årene og hadde dermed også rett til handel og brennevinssalg. Men handelen var gammel, tidlig i 1700-årene var det allerede en handelsborger fra Trondheim som drev handel her, og kanskje går handelen ennå lengre tilbake i Nordarnøya. I oktober 1941 kom tyskerne først til Nordarnøy for rekognosering og planlegging av kystfortet. De tyske soldatene tok den gamle hovedbygningen i bruk, og etablerte feltkjøkken ved Gammelskola. Senere etter at hovedstyrken ankom, og leirområdet var bygd ut, ble den gamle hovedbygningen inngjerdet og sikret som forlegning for krigsfangene på stedet.